Etter inspirasjon fra Cinque Terre vandringene ved Liguriakysten i Italia, tenker vi i kirken i Tinn at hvorfor ikke vandre fra bygd til bygd rundt Tinnsjøen? Og når hver bygd i tillegg har en vakker hvit trekirke, hva er vel mer naturlig enn å vandre fra kirke til kirke? Austbygde kyrkje, Atrå kyrkje, Mæl kyrkje, Dal kirke, Gransherad kyrkje og Hovin kyrkje ligger som perler på en snor rundt Tinnsjøen. Mennesker har i over tusen år vandret til kirken, og her i Tinn har vi flere gamle kirkeveier som går over åsene. Deler av disse veiene er fortsatt intakt, men mange er dessverre grodd igjen. Det er et stykke arbeid å finne frem til gamle veier og nye stier som gjør at vi kan komme oss rundt Tinnsjøen til fots, men ved hjelp av nye traktorveier, grusveier og gamle stier ser vi at dette er mulig. Nå gikk selvfølgelig folk ikke mellom kirkene, men fra sin egen gård og til nærmeste kirke. Våre vandringer går i hovedsak på gamle ferdselsveier, men deler av veien fra Austbygde til Atrå går på gamle kirkestuer. En pilegrim vandrer mot et hellig mål. Pelegrinos betyr "fremmed". I Norge har vi flere pilegrimsleder der mennesker har gått, av ulike grunner, i flere hundre år. Den mest kjente er St. Olavs leiden fra middelalderparken i Oslo til Nidarosdomen i Trondheim. For noen har målet vært å komme frem, og for andre har veien vært deres mål. Det å sette den ene foten foran den andre, la tankene hvile, ha fokus på å finne frem, kjenne på slitenhet, stille tørst og sult. Dette kan være kjærkommen frihet fra krevende tanker og vanskelige livssituasjoner. Den moderne pilegrim har gjenoppdaget verdien av å vandre, og de siste årene har blant annet vandringen fra Lyon i Frankrike til Santiago de Compostela hatt enorm økning i antall pilegrimer. Søndag 13.sept 2015 arrangerte kirken i Tinn (stab og menighetsråd) i samarbeid med blant annet VisitRjukan, Bygdemellomprosjektet, Lure historielag og Turistforeningen den første pilegrimsvandringen fra Austbygde kirke til Atrå kirke. Siden har vi arrangert årlige fellesvandringer og gått en til to etapper i året. Den siste arrangerte vandringen går fra Heia skule til Austbygde kyrkje søndag 15.sept 2019. Da lanseres også guideboken som vil muliggjøre en slik vandring på egenhånd. På de arrangerte vandringene har det vært kulturelle innslag med musikk og foredrag. Det har også alltid vært en kort utsendelsesmesse i den kirken vi startet ved, og en pilegrimsmesse med mye musikk når vi kommer frem til neste kirke. På kirkebakken har det også blitt fortalt om kirkens historie. Mye kake og kaffe har blitt servert underveis. Velkommen ut på pilgrimsvandring!
den vakre Tinnsjøen
Tinn kommune ligger i øvre Telemark og har i underkant av 6000 innbyggere. Av kommunens innbyggere bor ca halvparten i byen Rjukan, og andre halvdel i bygdene Miland, Mæl, Atrå, Austbygde, Tessungdalen og Hovin. Tinn er med sine rund 2000 kvadratkilometer den nest største kommunen i Telemark. Det er omtrent 800 vann som utgjør 10 % av arealet. Det største vannet er Tinnsjøen som er 35 km lang, opp til 2,4 km bred og 434 m dypt og ligger på 191 m.o.h.
Fra Hovin i øst og Rjukan i vest er det ca 60 km. På grunn av mange hytter vil du finne matbutikker i de fleste bygdene. Det er matbutikk i Hovin, Austbygde, Tessungdalen og Atrå. I Austbygde er det i tillegg bank, bakeri, interiør butikk, lege og tannlege.
Området rundt Tinnsjøen ble bebodd tidlig. De sier at Atrå var det første bostedet i Tinn, og det var sentrum frem til 1905 da Rjukan overtok denne rollen. På pilegrimsvandringen vil du gå forbi et gammelt stabbur i Atrå fra 1350.
Vannveiene har vært viktige for folk i Tinn. Det rike fiske i fjellvannene og elvene var viktig for matauk og naturalhusholdning. Elvene var også viktige transportårer for fløyting av tømmer. Kreftene i elva, skapt av høydeforskjellen mellom Hardangervidda og Tinnsjøen, utgjorde et voldsomt potensiale. På 1800-tallet brukte Tinndølen vannkraften til å drive kvenner og sagbruk, og på 1900-tallet skulle Norsk Hydro omgjøre vannkraften til elektrisk kraft og dermed skape grunnlag for arbeidsplasser og velstand til folket.
Landbruket i Tinn er å forstå som en sammensmelting av begrepene jordbruk, skogbruk, utmark og fjell. Gårdene var små, bratte og tungdrevne, og Tinn-bonden måtte satse på summen av alle næringsmuligheter som garden måtte ha. Fjelleiendommen og fjellressursene knyttet til gårdene var ofte vel så viktige som selve gårdsdriften.
På 1800-tallet gjaldt naturalhusholdning med husdyr som ku, sau, geit og gris hjemme på garden. Om våren tok de buskapen først opp på heimestaulen, i tregrensa, der beitet først blei modent, før buskapen blei ført til fjells og opp på selve staulen sommerstid.
Alt blei utnytta. Det var utmarksbeite og forsanking i skog og fjell. Mesteparten av foret var gras (høyslått), men også lauving (bjørk) var viktig vårfor. I tilfelle knipe og trange tider sanka de også reinsmose. Til i dag finnes seter i Tinn som drives om sommeren som Håvardsrud Seter i Austbygde.
Vinteren kunne bli lang, og ved siden av skogsdrift, måtte bøndene ta på seg annet arbeid som ”attåtnæring” til skrinne gardsbruk. Noen tjente penger som flinke snekkere og laftere, andre tjente penger på reiselivstrafikken med skyss, fjellføring, kost og losji. Veldig mange lærte seg kunsten å smi ljå og knivblad. Kullbrenningstida på høsten var for smeden ei like viktig ”onn” som andre onner, - milerøyken lå tjukk over bygdene i Tinn. Det var ikke få tønner med trekull som gikk med i løpet av vintermånedene når smiingen sto på som verst. Det var nesten ei smie på hver gård i Tinn, og produksjonen av ljå var enorm. Hver for seg utvikla Hornindal i Nordfjord og Tinn i Telemarken seg til de to største sentrene for ljåsmiing i Norge. «Far» til tinndølsmiingen var Olav Olsen Plaga, eller «Slaggen» som han blei kalt. Han hadde fått kjennskap til en engelsk metode om «brunsveising». Smedene brukte borax når de smidde, og oppnådde dermed å smi sammen jernet og stålet ved en lavere temperatur enn det son var nødvendig ved sandsveising, og resultatet blei en ljå med betydelig bedre egg. 1879 f.eks, blei det sendt over 30.000 ljå med dampbåten til Tinnoset.
Tinndølen vokste opp i et forholdsvis karrig landskap som «tvang» Tinndølen til å søke ut over egne grenser. Tinndølen kunne ikke overleve ved å «være seg selv nok», men måtte søke østover til Numedal og vestover mot Hardanger for å utvide sin horisont og sitt virkefelt. Tinndølen blei på denne måten et reisende og utadvendt folkeferd som blei flinke til å hente nye impulser utenfra og bruke ny kunnskap til videreutvikling og nyskaping.
Tinndølen kunne ikke bare holde seg til gamle metoder og løsninger, men måtte lære seg å tenke kreativt for å skape sitt levebrød. Det blei viktig å skape seg «attåt-næring» til jordbruk, skogbruk, jakt og fiske. Tinndølen brukte sin kreativitet og utviklet i denne sammenheng nye og banebrytende retninger innenfor kunstformer som rosemaling (Lurås-maling) og folkemusikk (Dahle-spelet). Også innenfor områder som byggeskikk, kunsthåndtverk og folkedrakter utviklet Tinndølene spesielle kvaliteter. For eksempel er Tinnbunaden for kvinner godkjent med en ”fri rosesaum” som gav rom for individuelle uttrykk. Inntrykk av gamle håndverkstradisjoner formidle Tinn Håndverksenter i Atrå.
På 1800 tallet var det stor oppsplitting av gardseiendommene i Tinn. Barneflokkene var store, - noen utvandra til Amerika, mens gardene blei delt opp og delt ut til dem som blei igjen. Den første utvandringen fant sted 17. Mai 1837 fra Sandven i Atrå, og trafikken til Amerika varte helt fram til århundreskiftet. Totalt utvandra om lag 1950 mennesker fra Tinn. Årsaken til denne store utvandringen er en kombinasjon av de trange kår Tinndølen vokste opp i på 1800-tallet som nærmest «tvang» store barneflokker til å søke nye beitemarker, samt ”Amerikafeberen” som hadde kommet til sognet kombinert med Tinndølens tradisjon for å søke ut over egne grenser for å skaffe seg levebrød.
Den mest kjente utvandrer fra Tinn er Snowshoe Thompson. 10 år gammel reiste Jon Torsteinson Rue med det første Amerikafølget fra Tinn, og da han døde 49 år gammel var han uten tvil den mest berømte Tinndøl ”over there”. Hans bragder som postfører på ski over de ville Sierra Nevada fjellene, ga han et stort ettermæle i USA. Det finnes minneplater i Los Angeles og Nevadafjellene, og et 5 meter høyt monument er reist i grenseområdet mellom California og Nevada. Det er også reist en minnestein med bronserelieff ved fødestedet hans på Rue i Luråsgrenda. I Tinn liker vi å si at det var Snowshoe Thompson som lærte Amerikanerne å stå på ski.
Kilde: Tinn-kommunes nettside. Der vil du finne mer informasjon om Tinn.
Å være pilegrim bare for en dag, kan være en vakker opplevelse, som du kan se på videoen fra den arrangerte pilegrimsvandringen høsten 2016
Høsten 2017 ble 4. etappe arrangert fra Dal kirke til Gransherad kyrkje.
Det ble en dag med varierte opplevelser i verdensarv-klasse. Vandringen innebar togtur, båttur og vandring til fots.
Opplev det selv og planlegg tog/båttur i verdensarven på slutten av pilegrimsvandringen.
Del 1: Fra Hovin kyrkje til Gamle Heie skule 30. mai 2019
Del 2: Fra Gamle heie Skule til Austbygde Kyrkje 15. september 2019